Nå er det billige jordbær å få dere. Nydelige norske jordbær til en pris av 24,- kroner kurven, helt vanlig normal kurv, så da er det bare å hive seg på å få hanka dem inn.
Jordbær går ned på høykant her i huset, med sukker og melk, fløte eller vaniljesaus. Mille og jeg skulle derimot være litt “sunne” og prøve ut jordbær med vaniljesaus uten sukker, men nei, det ble dessverre ikke full klaff hos oss. Mille kjente det med en gang at smaken var annerledes. Den kom ikke opp mot den fyldige gode søtsmaken hun er vant til, så hun ga raskt dette forsøket tommelen ned. Må forresten nevne at Mille elsker vaniljesaus, hun kan faktisk drikke det.
Jeg derimot, når det kommer til denne smakingen av vaniljesaus uten sukker har egentlig ikke stemmerett, for jeg smaker ingenting for tiden. For å gjøre en lang historie kort, jeg smaker kun metall fortiden. Trodde det skulle gå over av seg selv, og det gjør det nok over tid, men har time hos legen i morgen sånn for sikkerhetens skyld. Det litt morsomme her, eller egentlig tragiske, er at selv uten smak, så døtter jeg i meg alt mellom himmel og jord. Alt går ned på høykant i et håp at jeg skal smake bittelitt, men det gjør det jo ikke. Sabla irriterende, særlig med tanke på at jeg har som mål å spise “Saganaki”, stekt ost, på Paros om 11 dager. Det er derimot en del dager igjen, så jeg satser på at det løser seg til da.
Vaniljesaus uten sukker, ble altså ingen innertier hos oss. Min favoritt er egentlig jordbær med melk og sukker, men jeg tror jeg lar det også være til jeg smaker hvor helt magisk godt det egentlig er 🍓
Har noen av dere smakt denne vaniljesausen uten sukker? Hva synes dere, er jeg for streng?
Da skal jeg flytte ut på verandaen og nyte sommeren som har kommet for fullt. Dette må være den fineste dagen til nå her dere, for et vær ☀️
Dette er en av de beste dagene i uka, synes jeg. Da gjør som regel alle i flokken akkurat hva de vil. Bjørn Erik er på den etterlengta langturen sin med babyen, altså Harleyén, og Mille har pakket med seg kakao og dratt i stallen for å bli der helt til i kveld. Selv så var jeg som sagt på farta i hele går, så da blir det hengekøya i dag, ikke dumt det heller.
For et par søndager siden, var det derimot helt andre ting som stod på tapetet. En venn av meg spurte nemlig om Mille ville ta med seg en god venninne og komme på besøk på jobben hennes. Ehhh, på selveste Freedome Trampolinepark? Jeg trengte vel egentlig ikke å spørre jentene, for jeg visste på forhånd at de garantert ville bli helt elleville for å få lov til det der, og jeg hadde helt rett.
Så for de av dere som trodde det var gamla sjøl som stod for hoppinga, så kan jeg fortele dere at dere kunne ikke tatt mer feil. Jeg forsøkte meg bittelitt to ganger, hoppa hele ti centimeter over bakken, med det utfallet at jeg nesten tissa meg ut den ene gangen og fikk en smell i armen på neste og siste forsøk. Denne kroppen er med andre ord helt stengt for all form for fart og moro, neida ikke helt, men akkurat den formen her for sprell, er jeg ikke bygd for lenger.
Disse fine jentene mine derimot, Kaja og Mille, hadde det helmax. Vi valgte å dra dit ganske seint på en søndags kveld, når de fleste smårollingene allerede er på vei i seng, og de storkoste seg. De er begge to til vanlig så disiplinerte og opptatt av å ta godt vare på hestene sine hele uka i gjennom, så dette var et herlig avbrekk i alle pliktene. Ikke misforstå meg nå dere, disse jentene kunne ikke hatt det bedre, de elsker hestene sine over alt på jord, men av og til så er det kjekt for de å gjøre noe helt annet også. Ikke minst var det godt å sette av tid til hverandre. De snille jentungene våre, fortjente det her ❤️
Nei, nei, nei, nå går det galt!
Det ble hopp og sprett i ett sett, helt til svetten silte.
Så var det for´na mor å prøve igjen…to hopp, så var det stopp igjen.
“Hvor er du, Mille?”
HER!
Tanken var god om å forsøke å lage til en hjerte ❤️
Så fine ❤️
Det var slettes ingen dårlig idé det her, seint en søndags ettermiddag. To trøtte og slitne hestjenter sovna nok fort og sov godt den kvelden der.
Jeg digger å høre på podcaster. Det er nesten som å høre på radio, med den forbedringen at man selv kan plukke ut akkurat hvem man vil høre på til enhver tid.
Jeg hører alle via appén “Podkaster” på mobilen min, men vet mange finnes på Spotify også. Hver bidige uke laster jeg ned 3-4 stykker, og jeg må faktisk få innrømme at dette ofte er høydepunktene i hverdagen min. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har humra og høylytt gapskratta til det som siger inn, men det har også skjedd at det felles noen tårer. Man blir nemlig servert selve “livet”, og det er vel og bra, synes jeg.
Det er tullball å si at man ikke har tid til å høre på podkaster. Mang en gang når jeg kommer med råd om hva folk kan høre på, fnyser de det vekk med det dårlige argumentet om at de ikke har tid. Altså for noe tull, dere. Selv så henter jeg de frem når jeg kjører bil og ofte når jeg pusler med ting jeg ikke trenger å bruke hodet på, og det er selvsagt titt og ofte.
Etter at det kom podkaster, har kjøreturen til stallen som til sammen tar 40 minutter, blitt en lek. I tillegg så frister det mer nå å lage både middag, henge opp tøy og vaske hus, når en har en pod surrende i bakgrunnen. Timene i fly og på stranda i feriene våre blir også flittig brukt til det her, for jeg rett og slett digger det.
Da er det jammen meg flaks at eldstemannen Dennis også i disse dager lanserer sin egen podkast, Pappapodden. De 27 minuttene på første episode gikk unna på et blunk, samtidig som jeg redigerte bilder. Jeg har alltid visst at han kan snakke for seg, men at det skulle skli så lett, og i tillegg være underholdende til tusen, var noe overraska. Vel, nå er jeg kanskje ikke hel objektiv her, men mener virkelig at gutta har noe å komme med.
Så da dere, ble det å føye enda en pod inn i den allerede voksende rekka mi. Ellers så kan jeg jo nevne at jeg følger, altså abonnerer på mange av NrK sine, Koht vil leve, Krisemøte, Tusvik & Tønne, Støme & Jerman samt finingene Adam og Tore. Hos disse henter jeg masse inspirasjon til hverdagen og får med meg en haug av dagsaktuelle temaer som opptar folk flest. Jeg blir også bedre kjent med alle disse fargerike menneskene, jeg er jo så til de grader nysgjerrig på alt og alle, så dette koser jeg meg med.
Det begynner å bli noen år siden disse to gutta her lekte i sammen i Mexico, og tenkt det dere, i løpet av året har de begge to blitt pappaer. Livet har forandret seg drastisk, og det er for meg som mamma til den ene av dem helt fantastisk og jeg gleder meg til eventyret videre. Klikke gjerne her, for å høre første episode av Pappapodden.
Mine tips:
Nei, nå skal jeg gå og hente meg en stor skål med vaniljeis og legge til en stor dæsj fruktsalat som vi hadde til dessert etter grillingsen her på søndag.
Fra den dagen jeg fikk den overraskende og gledelige nyheten om at jeg skulle bli farmor, var jeg i lykkerus. Jeg ble som sagt tatt skikkelig på senga, og begynte akkurat som de kommende foreldrene og telle ned til den store dagen. Samtidig begynte jeg å kjøpe inn gaver til den lille. For det meste klær, men også praktiske ting som gulpekluter, myke liggeunderlag, smokker og sist men ikke minst mye koseleker, les gjerne innlegget om det “her”.
Endelig kom den store dagen, og endelig kunne vi ta turen opp til Ullevål sykehuset og møte de stolte foreldrene og vakre Falk, men hvordan skulle vi pakke inn alle tingene vi hadde kjøpt? Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg er ikke særlig kreativ, men jeg er ganske flink til å ta i mot gode råd og hente idéer fra nettet. Så til slutt endte jeg opp med dette, en stor fletta kurv, med masse små pakker i.
Jeg pakket gavene inn i gråpapir som jeg klistret søte små sølv- og gullhjerter på. Det var lenge usikkert hva han skulle hete, så jeg ventet til siste minutt med å lage navneskiltet, men synes det ble ganske fint det også. Klistret en og en bokstav på en liten papir englevinge, og festet den med en liten klesklype på en tykk hamptråd. Tråden knøt og limte jeg fast til et par grillpinner, som var lett å stikke ned i kanten på flettekurven.
Plutselig var det mye kjekkere å gi gulpekluter i gave, som jeg forøvrig ikke pakket inn, men kun vasket, strøk og brettet pent i sammen og samlet med hamptråd 💙
Jeg føler meg egentlig ikke som en sånn typisk “tipse-person”, er vel ikke den mest kreative, men akkurat nå så bør de av dere som trenger råd om å freshe opp plastikkpottene sine, spisse øra. For jeg var altså så fortvila allerede i fjor når jeg så pottene mine bli mer og mer solbleka og stygge. Da brukte jeg vanlig matolje på de, noe som funket bra der og da, men ulempen med det var at de ble klissete og derfor etterhvert tok til seg alt av støv og dritt.
Denne gangen har jeg derimot brukt samme middel som brukes på gummidetaljer på biler, som for eksempel støtfangere. Pottene mine er selvsagt ikke av gummi, de er i hard plast, men dette middelet funket som bare det. Det gjenopprettet ganske mye av fargen, så nå ser de nesten nye ut igjen. Jeg tenkte derimot jeg skulle gjenta prosessen en gang til, så tenker jeg resultatet blir noenlunde perfekt.
Først vasket jeg selvsagt pottene, med god hjelp fra hunken så klart, deretter lot jeg dem tørke og så var det bare å spraye og tørke dem med en tørr klut rett etterpå.
Sant de ble fine?
Vi brukte altså denne, men jeg tenkte jeg skulle forsøke den andre varianten han kjøpte også. Likt produkt men i form av en sprayflaske lik de vi har hårlakk i.
Tror Bjørn Erik ble letta, for jeg tror han så hundrelappene fyke der et øyeblikk på helt nye potter…
Nå kjenner jeg at “blide-Nina” er tilbake for fullt. All smårusk fra de siste ukene er feid vekk. Mille er i storform, hun er virkelig i slaget, infeksjonen i kinnet er historie, og det er anskaffa pass til hele dyreflokken mens vi er bortreist. Mellomstemannen Pelle flytter inn og tar seg av kattene og fuglene, Pippi flytter inn til venninnen min Simone og hesten Sol blir godt tatt vare på av en fin liten gjeng i stallen vår. Alt er med andre ord på stell, yes!
I dag har snille venninnen min Andrea, eier av Sachs Frisør og velvære, fikset håret mitt, gjort meg reiseklar, og det i seg selv gjør jo noe positivt med en. Jeg unner meg denne luksusen 3-4 ganger i året, en herlig egenpleie for kropp og sjel, ja for det er ikke bare håret som for seg en skikkelig boost. Praten oss i mellom går alltid livlig for seg, vi har alltid mye å oppdatere hverandre på. Fine Andrea, med det store hjertet, det er godt å ha henne i livet sitt ❤️
For aller første gang på flere uker, er kinnet mitt fint igjen. All skorpe er borte, men det er et skjørt ansikt jeg har med å gjøre nå. Huden en ekstrem tynn der såret har vært, og det er fortsatt litt hovent, men det kan jeg fint leve med. I forkant av ti-avtalen min i byen i dag, tok jeg nå i alle fall på meg sminke for aller første gang, med god beskyttelse under først, og det kriblet faktisk kun litt i begynnelsen, men roet seg raskt etter en liten stund.
Det som derimot ikke roer seg nå, er føttene mine, og bra er det! Noen av der husker kanskje at jeg satt i fotbad for fem dager siden, og etterpå dro jeg på meg disse posene med det fotmiddelet som skulle gi meg helt ny babyhud, les gjerne her. Mange med meg var skeptisk til om jeg ville rekke å flasse av all den gamle huden før jeg skulle reise, men jeg fulgte rådene om å sitte med disse posene i hele to timer rett etter en hel time i fotbad, så i dag fem dager etter, startet altså forvandlingen.
Fyttikatta så ekkelt det er dere, men det visste jeg jo egentlig på forhånd. Jeg må gå med sokker 24/7 og riste de godt på vranga ute når jeg skifter de. Det er derimot hele tre dager igjen til vi reiser, så jeg er overbevist om at den nye babyhuden kommer til slutt, thihiii…
Jeg vet ikke om dere klarer å se det, men jeg kan i alle fall fortelle dere at huden på kinnet er ekstrem tynn og tør nå. But who cares? Jeg er happy over å endelig ha kommet igjennom det.
Har dere sett noe så jævlig?! Jeg tror ikke det er meningen at man skal dra det av, tar ikke sjansen på det, men håper det ramler av fort som svint.
Jeg blir altså så til de grader lei av levemønsteret mitt til tider. Årene kommer og årene går, og jeg går i den samme fella hver bidige gang. Jeg klarer ikke å holde meg til tanken om et mer aktivt og sunnere liv, og våkner med et brak når året er omme og vekta har bikka godt over 90 kg.
Hver bidige start på nyåret, er likt. Jeg tørker støv av badevekten, og resultatet er alltid det samme. “Uffda, jaja jeg tenkte meg vel det, nå må det tas grep, jeg må kutte ut alt driiit, på tide å leve på luft og kjærlighet igjen”. Det slår aldri feil, det er den samme leksa som går igjen, igjen og igjen.
Jeg blir vel egentlig ikke så veldig lei meg, for jeg begynner jo å bli vant til det. Jeg veit at når desember starter, tikkes det nedover. Det er kun en måned igjen til det er over med all fråtsinga.
Men hvorfor holder jeg på med det her? Hvorfor lærer jeg aldri? Er dette en form for selvskading? Har jeg ingen selvrespekt eller form for selvdisiplin?
Spørsmålene er mange, og det er da jeg blir litt fortvila. For kroppen har jo ikke noe godt av all denne herjinga, det er på ingen måte bra for meg. Ikke er det bra for diagnosen min heller. Et sunt balansert kosthold og daglig bevegelse er et “must” for en bedre hverdag, men allikevel så klarer jeg altså å slurve det til og kjøre det hele i dass.
Jeg er derimot alltid optimistisk, og får hele flokken med meg. Jeg styrer meg inn på nærmeste ferie eller store begivenhet, og gjør en fabelaktig innsats og klarer å gå ned mange kilo før den tid. Så er plutselig ferien over, og med det også den gode livsstilen. Kiloene begynner å hive seg på igjen, samtidig som jeg slutter å gå de lange turene. Jeg gir rett og slett fa.., og spiser og “koser” meg over evne.
Nå er det som sagt ferie på gang igjen, og nytt år også for den saks skyld, og selvsagt så er jeg supergira på å se best mulig ut når vi reiser om ikke så alt for lenge. Jeg har derimot litt dårlig tid denne gangen, men allikevel presser jeg meg hardt for å klare å lomme meg i form. Det går faktisk ganske bra, men jeg er selvsagt engstelig for å “ramle utpå igjen”, med en gang ferien er over. Så hva kan jeg gjøre for å klare å opprettholde å være flink?
Jeg veit jo selvsagt hva jeg kan spise og ikke, og samtidig så må jeg ikke lage alle disse dårlige unnskyldningene for å ikke gå på tur, men hva mer må til?
I det siste så har jeg forsøkt å kutte ut alt snopet jeg har blitt så avhengig av opp gjennom årene. Hittil i år har jeg latt være å kjøpe ostepop og smågodt, og heller gått for sukkerfrie varianter. Jeg driver fortsatt og prøver ut en del alternativer, og alt er selvsagt ikke like godt, men jeg har funnet noen innertiere som har stilnet sukkersuget mitt.
Sukkerfritt.no har vært redningen. Det er en norsk nettbasert butikk, som har et hav av alternativer å velge mellom innen sjokolader, pastiller, karameller, bakevarer, lakris, kjeks, pålegg og is. Jeg har over en tre ukers periode, kun valgt sukkerfritt på lørdagene, og faktisk klart meg bra kun på dette. Jeg er ganske overbevist om at det er flere enn meg som kunne tenkt seg å teste ut dette, og kanskje dere allerede kjenner til noen av disse merkene, men her har dere i alle fall mine anbefalinger og vinnere.
En skål med Virginias Fruitisin Stevia, stod på stuebordet i to uker uken. Flokken min fråtsa ikke, men alle tok et par om dagen, som var helt innafor. Kjempegode!
Det er kun jeg i flokken, som tester ut dette, så denne skålen var kun min på lørdag. Akkurat passe mengde, som så absolutt stilnet søtsuget.
Disse sukkertøyene var de aller beste. Tante Pose Sukkerfri Rabarbraroxsmaker like godt uten sukker som med, og varer en liten evighet i munnen mens du suger på den. Jeg kunne spist hele pose uten stopp, me da er jeg ganske sikker på at magen min hadde gjort kollbøtte. Jeg må nemlig innrømme at jeg gapte over litt for mye den første lørdagen, men var rask til å nedjustere mengden helgen etter.
“So far so good”, får bare håpe det holder denne gangen. Lurer på hvor mange gagner jeg har sagt det til meg selv…
Håper dere alle har en finfin start på uken, klem Nina
Selv om Mille er 13 år nå, og utrolig pliktoppfyllende og flink om morgenen, velger vi som foreldre å stå opp med henne for å sørge for at hun får en god start på dagen. Vel, Bjørn Erik står uansett opp tidlig, for han skal jo på jobb, men når han er bortreist tar selvsagt jeg på meg oppgaven.
Mille får ikke ha mobilen sin på rommet om natten, den ligger nede på kjøkkenet, og hvis det hadde vært opp til henne, hadde hun grabba den til seg før hun i det hele tatt hadde fått åpna øya. Det er helt uaktuelt. Først etter frokosten og tannpussen får den komme frem, og jeg velger å tro at det er til hennes eget beste å starte dagen sånn. Frokost med pappsen eller meg, med lett snakk rundt tankene om hva dagen vil bringe, har blitt viktig.
Jeg skjønner at vi er privilegerte som har muligheten til å starte morgenen på denne måten. For å si det sånn, de to første trollungene våre fikk ikke denne muligheten under sin oppvekst. Jo, av og til når Bjørn Erik var hjemme mellom offshore turene sine, da var det god morgenstemning på kjøkkenet, men ellers så var vi som familier flest, alltid i farta, fra morgen til kveld.
Min hverdag ser som sagt veldig annerledes ut enn før. Av helsemessige grunner, er tempoet satt drastisk ned, faktisk utallige hakk, og det er en omstilling det er tatt lang tid å akseptere. Dager med tidlige avtaler, fungerer ikke særlig godt. Det tar tid å få de daglige dosene med medisiner inn i systemet, og det er selvsagt noe jeg må ta hensyn til. I tillegg så har jeg lenge fått vite at jeg er nødt til å forsøke å ta en del grep i forhold til kostholdet mitt. Blant annet så må sukkerinntaket ned. Mange undersøkelser viser nemlig at for mye sukker gir økt ledd- og muskelplager, så egentlig har jeg ikke noe valg, det må en stor forandring til her hjemme.
Jeg er ganske overbevist om at hele flokken her hjemme har godt av å nedjustere sukkerinntaket sitt. Vi må finne gode alternativer til det vi er vant til i dag. Vi skal selvsagt ikke overdrive og gå så drastisk til verks at vi går lei i løpet den første uka, men prøve og feile og til slutt velge noe vi alle kan leve med. Det vil nok ta litt tid, men det er faktisk ikke så vanskelig som jeg først trodde. Nå saumfarer jeg www.sukkerfritt.no, og jeg har valgt ut en rekke produkter som skal testes nøye. Jeg har allerede tydd til sukkerfritt snop de tre siste lørdagene, og det har faktisk ikke vært vanskelig. Jeg håper bare jeg klarer å være litt standhaftig denne gangen, at jeg klarer å holde meg til disse valgene.
Tilfør hverdagen noe godt, lag deg en fin dag, Nina 🌸
I dag stod Bjørn Erik opp klokken fem for å reise til Oslo og bli der å jobbe i et par dager. Som regel pleier han å snike seg ut av soverommet stille som en mus uten å vekke meg, men når jeg har ansvaret for Mille, kan jeg kun ligge med en ørepropp i øret for å høre vekkerklokka, så dermed våknet jeg også. Jeg forsøkte selvsagt å sove igjen, men når jeg veit jeg skal opp om kort tid etterpå, begynner hjernen å planlegge alt som skal gjøres, så da kunne jeg likesågodt stå opp.
Tidlig påán betyr ennå mer god tid til lille snuppeline, og en mobil- og TV-fri frokost, i sammen før hun blir hentet av drosjen. Bakdelen med disse grytidlige morningene hvor jeg er nødt å fungere med en gang, er alt trøbbelet med denne råtne kroppen min. For dere nye lesere, så er jeg skulder- og nakkeoperert. I fjor fikk jeg også diagnosen Fibromyalgi, så jeg trenger ofte tid på meg til å få kroppen til å fungere om morningene. Jeg går på daglig medisiner som forsøker å lure smertebanene mine til å ikke tro på at kroppen har det så vondt, og det hender ofte at jeg må ta smertestillende i tillegg for å kunne omgås folk. Jeg skal ikke bruke noen av disse medisinene når jeg kjører bil, og da hadde jeg rett og slett ikke klart meg uten en eller annen form for BioFreeze, tryllemiddelet mitt.
Jeg ble først introdusert til dette middelet for seks år siden, da trøbbelet med nakken startet. Jeg begynte hos kiropraktor, noe som egentlig i seg selv bare gjorde ting verre, men det var før vi viste at jeg hadde to prolapser og en skive som måtte kappes. Jeg okket og klagde hver bidige gang jeg hadde vært der, så for i det hele tatt klare å komme meg i bilen og hjemover, fikk jeg smurt på flytende BioFreeze. Halleluja, dette var så til de grader lindrende og effektivt til tusen!
Noen foretrekker varmeterapi og andre kulde, og dette er helt klart en form for kuldeterapi. Det iser ned det ømme punktet, og for meg så var dette et stort vendepunkt. For all del, det erstattet på ingen måte de smertestillende medisinene, men det ga meg et pusterom, forminsket det vonde, fikk de desperate tankene “dette fikser jeg ikke akkurat nå” bort. Den dag i dag sverger jeg til BioFreeze, og til min store overraskelse har den kommet i nye varianter. Det er helt himmelsk å slippe å grise med den grønne geléen langt oppi hårfeste, så når den kom i sprayform, var jeg nokså lettet. Nå derimot, når Bjørn Erik bestilte nye til meg (ja dette er ikke et sponset produkt), valgte han også å ta med noen roll-on varianter. Sistnevnte blir nok favoritten fremover, for da slipper folk rundt meg på kino og lignende å få dette på seg. For dette vil ingen ha i øynene dere, det svir noe inni hampen mye, som tigerbalsam, ikke behagelig en plass.
Bjørn Erik liker å kjøpte store mengder av gangen, så da har jeg en stund. Helt uunnværlig i hverdagen min, et must på lange fly- og bilturer, et produkt jeg kan anbefale på det sterkeste for vonde ledd og muskler.
Jeg ser at roll-on varianten kommer i 89ml, så da slipper jeg kanskje å ta med meg den lille sprayen på flyturene mine fremover.
